Fatimidene
Fatimidekalifatet (arabisk: الفاطميون, al-Fāṭimiyyūn) var et sjia-kalifat, som strakk seg over store områder av Nord-Afrika, fra Rødehavet i øst til Atlanterhavet i vest. Dynastiet styrte over middelhavskysten av Afrika og gjorde etter hvert Egypt til senteret i kalifatet. På det mektigste omfattet det også forskjellige områder av Maghreb, Sudan, Sicilia, Levanten og Hedsjas.
Historie
[rediger | rediger kilde]Fatimidene var etterkommere etter Fatima, datter til profeten Muhammed, ifølge fatimidene selv. Fatimidestaten tok form blant de berberske Kutama, folket i det som i dag er Algerie. I 909 grunnla fatimidene den tunisiske byen Mahdia som sin hovedstad. I 947 flyttet de hovedstaden til Al-Mansuriya. I 969 erobret de Egypt og grunnla den nye byen Kairo, som ble hovedstad i kalifatet. Egypt ble da det politiske, kulturelle og religiøse senteret i staten.
Den herskende eliten i staten hørte til Ismaili-grenen av sjiismen, og det samme gjorde lederne i dynastiet. De var også en del av rekken som var kalifer, som anerkjent av ortodokse muslimer. Derfor er dette en sjelden periode i historien der etterkommere etter Ali ibn Abi Talib, via profetens datter, Fatima (derfor navnet fatimider), og kalifatet var samla til en viss grad, utenom den siste perioden av Rashidun-kalifatet under Ali selv.
Kalifatet utøvde ofte stor religionsfrihet overfor ikke-ismailiske sekter av islam, i tillegg til respekt for jøder, maltesiske kristne og koptiske kristne.[1] Fatimidekalifatet atskilte seg også på grunn av den sentrale rolle som berberne spilte ved opprettelse og tidlig utvikling på militære og politiske nivåer.
I løpet av sent 1000-tall og 1100-tallet var Fatimidekalifatet i nedgang, og i 1171 ble landet invadert av Ṣalāḥ ad-Dīn, som grunnla Ayyubidedynastiet og innlemmet staten i