Germanere
De germanske folkene (latin: Germani) eller germanerne er en kategori nordeuropeiske etniske grupper. De blir første gang omtalt av greske forfattere i år 221 f.Kr, og omtales også av romerske forfattere fra 50 f.Kr og fremover. Germanerne er også assosiert med germanske språk, som har sin opprinnelse og spredning blant dem. Språket er et av flere kriterier brukt for å definere germansk etnisitet. Den eldste kjente germanske inskripsjon er fra omkring 200 f.Kr.
De germanske språkene er en undergruppe av indoeuropeiske språk. Germanerne talte opprinnelig urgermansk, som i tidens løp har gitt opphav til dagens germanske språk, bl.a. tysk, nederlandsk, engelsk og de skandinaviske språk (se germansk Europa).
Romerske skribenter fortalte om germanerne i sine bøker og skrev om at germanerne bestod av en rekke stammer i det nordlige Europa. Den første vi vet om som brukte navnet germanere var Poseidonios (c. 135 f.Kr. – 51 f.Kr.). Cæsar skrev også om germanerne i sin skildring av krigene. En viktig kilde er Tacitus, som beskrev dem i sitt verk Germania (omkring 100 e.Kr.). Dette verket inneholder detaljerte opplysninger om religion, sosial lagdeling, levekår og styringsorganer hos flere germanske stammer.
Ifølge de tidlige skribentene var germanerne i slekt med kelterne. Det ble sagt at skillet mellom landområdene til kelterne og germanerne gikk ved Rhinen. Tacitus skrev at navnet germanere etter alt å dømme var av ny dato.
Germanerne blir av moderne historikere inndelt i tre hovedgrener: nordgermanerne i Skandinavia, østgermanerne øst for Elben, som blant annet omfattet vandaler, burgundere og gotere, og vestgermanerne lenger vest, som blant annet omfattet anglere, saksere, markomannere og frankere. Tacitus skrev at germanerne hadde en tradisjon om en forfader Mannus, sønn av Tuisto. Mannus hadde tre sønner, som ble forfedre til tre grener, ingveonene, istveonene og irminionene. Ifølge Tacitus var det også noen som sa at Mannus hadde flere sønner, som gav opphav til andre stammer.[1]