Jazzstandard
Jazzstandard er en standardlåt innen jazz, altså et musikkstykke som er velkjent og ofte blir spilt og innspilt av jazzmusikere. Da jazz består av mange forskjellige stilarter vil de forskjellige standards variere alt etter hvilken type musikk som blir spilt. De fleste profesjonelle musikere vil ha et repertoar med mange flere stykker enn slike som er kjent som standards, men de vil sikkert ha et par standards parat ved en oppførelse, enten som en del av programmet eller for å spille hvis ønsket.
Den mest innspilte standardlåten gjennom tidene per 2012 var «Body and Soul» av Johnny Green fra 1930.[1] Det finnes ingen fastlagt liste over standardlåter. Mange slike ble opprinnelig skrevet for mange tiår siden og kan stamme fra gamle populærmelodier, utdrag fra musikaler som for eksempel på Broadway, eller fra gamle opptak av kjente band. Mange jazzmusikere tar også med låter av nyere dato når de bruker betegnelsen standard.
Noen eksempler
[rediger | rediger kilde]- «(At the) Darktown Strutters Ball»
- «Bill Bailey (Won't You Please Come Home)»
- «(Home Again in) Indiana»
- «Milenburg Joys»
- «Panama» (Opprinnelig «Panama, a Characterist Novelty» fra 1912)
- «That's A Plenty»
- «Tiger Rag»
- «When the Saints Go Marching In» (Egentlig en gospel. Noen musikere kaller stykket «Monsteret» da det åpenbart er det eneste stykket mange tilhørere vet å ønske når de ser et dixieland-band. I et kjent jazzlokal finnes et skilt med teksten «Requests -- $1, 'Saints' $10».
- «Caravan»
- «In the Mood»
- «It Don't Mean A Thing If It Ain't Got That Swing»
- «King Porter Stomp»
- «One O' Clock Jump»
- «Sing, Sing Sing»
- «Stardust»
- «Take the A Train»
- «Woodchopper's Ball»