Minnesang
Minnesang var en sjanger i middelalderen av kjærlighetssanger, en lyrisk og sangtradisjon i Tyskland som blomstret på 1100-tallet og fortsatte inn i 1300-tallet. Dikterne som skrev og framførte minnesang, høyt ritualiserte formen for sunget kjærlighetspoesi, er kjent som minnersangere, tysk minnesänger, og navnet er sammensatt av ordet minne, middelhøytysk for kjærlighet, noe som også var diktningens hovedemne. Den enkelte sang ble kalt for minnelied. Minnesang står således for til minne i betydningen liebevolles Gedenken, «kjærlig erindring», vanligvis til ære for en høytstående kvinne.[1][2]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Fra og med 1100-tallet vokste det fram i Tyskland en lyrisk diktning som var rikere enn i noe annet land i middelalderen, med unntaket av Provence i Frankrike. Innenfor de adelige andelen av samfunnet i særlig Rhinland var denne lyrikken preget av innflytelsen innen form, motiv og musikalsk fra trubadurenes erotiske diktning.[3] Den høviske litteraturen i form av opphøyd og ridderlig kjærlighet var de tysk minnesang, som de ble kalt på tysk. Mot slutten av 1100-tallet hadde tysk språk nådd en smidighet og rikdom som oppmuntret lyrisk utfoldelse, særlig ved de adelige hoffene.[3] Minnesangere lignet de provençalske trubadurene og nordfranske trouvère ved at de skrev kjærlighetspoesi i tradisjonen med høvisk kjærlighet i høymiddelalderen.
I den tysktalende verden kan man snakke om en minnesang på mellomhøytysk fra rundt 1155. Versjonen av høytysk som ble opprettholdt i minnesang er det første kjente forsøket på å standardisere det tyske litterære språket.[4] Det var ikke før 400 år senere at det andre forsøket ble gjort av Martin Luther. I senmiddelalderen, fra rundt 1250, ble minnesang erstattet av andre sjangre. Den sene minnesang dateres til perioden mellom rundt 1250 og 1350.[5]
Sosial status
[rediger | rediger kilde]
Minnesang som kunstform var edel klassediktning og sosial kunst, det vil si at minnesang var nært knyttet til idealene om ridderlig klassekultur og høvisk liv og kan sees på som en ritualisert form for diktning. Som høvisk episk poesi var minnesang reservert og representerte et adelige elitens publikum.[5]
I mangel av pålitelig biografisk informasjon har det vært akademisk diskusjon om minnesangerens sosiale status. Noen tilhørte tydeligvis den høyere adelen – Codex Manesse fra 1300-tallet omfatter sanger av hertuger, grever, konger og den tysk-romerske keiser Henrik VI. Noen minnesanger, som indikert av tittelen Meister (mester), var tydelig mennesker fra de lavere klasser, men med utdannelse, for eksempel Meister Konrad von Würzburg. Det antas at mange var ministerialer, det vil si medlemmer av en klasse av lavere adel, vasaller av de store herrene eller på annen måte tilknyttet hoffene. I store trekk skrev og opptrådte minnesangerne for sin egen sosiale klasse ved hoffet, og bør betraktes som hoffmenn i stedet for profesjonelle innleide musikere. Friedrich von Hausen var for eksempel en del av følget til Fredrik Barbarossa, og døde på korstog. Som en belønning for sin tjeneste ble Walther von der Vogelweide gitt et len av keiser Fredrik II.
Flere av de mest kjente minnesanger er også kjent for sin episke poesi, blant dem Heinrich von Veldeke, Wolfram von Eschenbach og Hartmann von Aue.[6][7]
Historie
[rediger | rediger kilde]
Den eldste kjente minnesangeren var fra det som i dag er Østerrike, og som kun kjennes under navnet Der von Kürenberg, «Han fra Kürenberg». Han skapte en egen rytme i en strofe med fire langlinjer hvor den siste er én takt lengre. Det er denne strofen som senere ble brukt i Nibelungenlied.