Spanias historie

Den fønikiske kolonisasjon i Spania begynte omkring år 1000 fvt. i Gadir, (Gades, nåværende Cádiz), senere anla grekerne kolonier og handelsstasjoner. Deler av Spania var fra 400-tallet under karthagisk dominans. Den andre puniske krig (218–201 fvt.) begynte med karthagernes ødeleggelse av Saguntum, som stod under romersk beskyttelse.

Det området romerne behersket etter krigen, ble delt i to provinser i 195 fvt. Etter 200 års hensynsløs nedkjemping av keltiberiske stammer (iberiske keltere) hadde romerne fullført erobringen av hele Den iberiske halvøy, som ble organisert i tre provinser, kalt Hispania, under Augustus. Caesar og Augustus anla mange romerske bosetninger (Mérida, Zaragoza), og landet ble etter hvert romanisert.

Fra Spania ble det hentet gull, sølv, kobber og tinn, samt korn, vin og olje. Herfra stammet keiserne Trajan, Hadrian, Mark Aurel og Theodosius 1 og forfattere som Seneca, Martial og Quintilian. Kristendommen fikk tidlig feste i Spania og var fra Konstantins tid den ledende religionen.

Under folkevandringene trengte germanske stammer i 409 evt. inn i Spania. Vandalene ble herrer i Sør-Spania (etter dem kalt Andalucía), sveverne slo seg ned i nordvest og alanerne i sørvest (det nåværende Portugal). Etter disse kom visigoterne som romernes forbundsfeller, vandalene dro i 428–429 over til Nord-Afrika. I 584 underla visigoterne seg svevernes rike.

Det bysantinske rike under Justinian (534–553) underla seg den spanske sørkysten, men da de bysantinske tropper ble trukket tilbake i 615, ble hele Spania forent under det visigotiske kongedømmet. Det bestod inntil 711, da araberne (maurerne) vant det avgjørende slaget ved Jerez de la Frontera. Spania ble en provins under Bagdadkalifatet (abbasidene) inntil omayyaden Abdurrahman i 756 tok makten og brøt forbindelsen med kalifatet. I 929 ble emiratet Córdoba eget kalifat.

Som del av den arabiske verden ble Spania handelsmessig knyttet til Midtøsten og opplevde en sterk økonomisk fremgang (kunstig vanning, sølvgruver, våpen- og lærindustri). Córdoba var en av Europas største og mest praktfulle byer. Arabiske og jødiske lærde skapte i Spania et kulturelt sentrum som fikk betydning for det kristne Europa ved å formidle gresk og arabisk vitenskap.

I Nord-Spania holdt imidlertid små kristne kongeriker stand mot araberne; viktigst var til cirka år 900 Austria (også kalt León), senere Castilla og Aragón, som i 1162 ble forent med Barcelona. I 1139 ble Portugal eget kongerike. Castilla og Aragón trengte etter hvert maurerne mot sør, Toledo ble inntatt i 1086.

Etter den avgjørende seieren ved Las Navas de Tolosa i 1212 delte Castilla og Aragón Sør-Spania; maurerne beholdt bare mindre områder, fra 1248 bare kongeriket Granada. Aragón var en viktig handels- og sjømakt i Middelhavet, det erobret i 1282 Sicilia, senere Sardinia og hersket til sine tider over Napoli og hertugdømmet Athen.

Ved midten av 1400-tallet var Spania splittet i flere stater, og økonomien var forholdsvis primitiv sammenlignet med mange av naboenes. Det var ingenting som tydet på at landet stod foran en storhetstid. Det er ofte blitt hevdet at det var inntektene fra koloniene i Amerika som ble grunnlaget for denne stormaktsstillingen, men man må først og fremst gå til europeiske forhold for å finne forklaringen.

Det spanske riket ble en stormakt på grunn av sin utstrekning. På 1400-tallet bestod Den iberiske halvøy av kongerikene Castilla, Aragón, Portugal og Navarra. Til Aragón hørte også Catalonia, Valencia, Sardinia, Sicilia, Napoli og Balearene. I 1469 giftet Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragón seg, noe som førte til at de to rikene i 1479 ble forent i en personalunion. Men begge statene beholdt sine egne styringsorganer.

I 1492 ble Granada gjenerobret, og i 1512 ble Navarra lagt inn under Castilla. Dermed var Spania etablert som en stat. Etter Kristoffer Columbus' ferder til Amerika ble også det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Vestindia lagt under Castilla. Men i første omgang var ikke Spania basisområdet i den spanske stormakten.

I perioden 1493–1519 var Maximilian av Habsburg hertug av Østerrike og